I denne bloggen beveger jeg meg kanskje på tynn is.
Eller kanskje på dypt vann.
Kanskje begge deler.
Jeg tar meg likevel den friheten å skrive noen ord om det vakreste ved kvinnen. For kvinner er, etter min mening, noe av det vakreste som finnes.
Så jeg tar sjansen.
Klar. Ferdig. Gå.
Gjennom hele menneskets historie har synet på kvinnelig skjønnhet vært i stadig forandring. Hver tidsepoke har hatt sine idealer, sine uttrykk og sine forestillinger om hva som gjør kvinnen vakker. Likevel finnes det en rød tråd som går igjen gjennom årtusener: fascinasjonen for det feminine mennesket.

I oldtidens Egypt var skjønnhet tett knyttet til makt, mystikk og identitet. Kvinner og menn brukte sminke, oljer og parfymer som en naturlig del av hverdagen. Øynene ble markert med mørk kohl, både som estetikk og som beskyttelse mot solen.

Skjønnhet handlet ikke bare om utseende, men om tilstedeværelse og verdighet.
Cleopatra var den siste store dronningen i det gamle Egypt, og levde omtrent 50 år før Kristus.

Hun er blitt stående som et av historiens største symboler på kvinnelig skjønnhet og femininitet. Men Cleopatra var langt mer enn et vakkert ansikt. Hun var intelligent, politisk strategisk, behersket flere språk og var kjent for sin karisma og sterke tilstedeværelse.

Historikere mener at det kanskje ikke først og fremst var utseendet hennes som gjorde inntrykk på mennesker, men måten hun fylte et rom på. Allerede her ser vi at kvinnelig skjønnhet aldri bare har handlet om perfekte ansiktstrekk. Det har handlet om helheten – om energi, personlighet og nærvær.

I antikkens Hellas ble kvinnekroppen idealisert gjennom kunst og skulpturer. Harmoni, symmetri og balanse ble sett på som uttrykk for det vakre mennesket. Romerne videreførte mange av disse idealene, men la samtidig større vekt på luksus, mote og rikdom.

I middelalderen endret idealene seg dramatisk. Da ble den beskjedne og tildekkede kvinnen løftet fram som det moralske idealet. Høy panne ble moderne, og mange kvinner nappet hårfestet for å oppnå det riktige utseendet. Skjønnhet skulle være kontrollert og dydig.

Så kom renessansen, og kvinnen fikk igjen en mer synlig plass i kunsten. Erotiske former, mykere ansiktstrekk og naturlige kurver ble beundret. Kunstnere forsøkte å male hud, lys og menneskelighet på en måte verden aldri tidligere hadde sett.

På 1700- og 1800-tallet ble skjønnhet stadig mer knyttet til klasse og status. Korsetter, pudder, store kjoler og detaljerte frisyrer signaliserte rikdom og kontroll. Samtidig vokste den moderne moteindustrien fram.
Så kom kameraet.

For første gang kunne skjønnhetsidealene spres til millioner av mennesker samtidig. Filmindustrien og Hollywood skapte helt nye kvinnesymboler. Nakne skuldre, røde lepper og perfekte frisyrer ble en del av den moderne drømmen.

Marilyn Monroe ble et ikon for sensualitet og femininitet uten å være mager, men også et symbol på noe mykt og sårbart bak glamouren. Hun representerte ikke bare det nesten perfekte ytre, men også det varme og menneskelige og var en sterk kvinnesakskvinne som Hollywood helst ville skulle være et produkt.

Men Marilyn var seg selv,hun,selvstendig vittig og særdeles musikalsk med en fenomenal «timing» som det heter på fagspråket.
Gjennom 1960-, 70- og 80-tallet hadde kvinner ofte et tydeligere feminint uttrykk i hverdagen. Mange gikk i kåper, skjørt, lange frisyrer og klær som tydelig skilte det feminine fra det maskuline. Menn og kvinner kledde seg mer forskjellig enn i dag, og det feminine uttrykket var ofte mer synlig i gatebildet.

I dagens moderne samfunn har grensene mellom kjønnene blitt langt mer flytende. Og bra er det,naturligvis i et fritt samfunn.Mange kvinner og menn kler seg ganske likt, og samfunnet er blitt mer opptatt av, frihet og individuelle uttrykk enn av tydelige kjønnsroller.

Begreper som «hen» har også blitt en del av språket som et uttrykk for et mer kjønnsåpent samfunn. Sånn må det være i 2026 i et åpent Norge.
For noen oppleves dette som en frigjøring. For andre kan det samtidig muligens føles som om noe av det klassisk feminine og maskuline er blitt mindre tydelig.

Kanskje er det nettopp derfor mange mennesker fortsatt trekkes mot det som oppleves naturlig og ekte – ikke nødvendigvis fordi det følger gamle kjønnsroller, men fordi det minner oss om noe tidløst menneskelig – det er nok også forskjell på mann og kvinne på en del punkter.

I dag lever vi i en tid hvor kvinnen kan være alt samtidig:

naturlig,
glamorøs,
usminket,
elegant,
sterk,
sårbar,
klassisk,
moderne.

Og dette er likestillingens seier.

Sosiale medier og mobilkameraer i dag gjør at skjønnheten er synlig overalt hele tiden. Likevel opplever kanskje mange at det mest ekte fortsatt er det som ikke er planlagt.
Kanskje er det derfor enkelte øyeblikk blir værende i oss hele livet…(?)
Jeg husker fortsatt en litt tåkete varm sommermorgen da jeg var 17 år gammel. Jeg var med faren min for å se på en bil, og vi ringte på feil hus, av alle ting.. Døren åpnet seg, og der sto en jente som var omtrent på min egen alder.

Hun hadde tydelig nettopp våknet. Litt trøtt i ansiktet. Helt usminket. Ingen rollefigur. Ingen fasade. Bare et menneske som sto der naturlig i morgenlyset gjennom sol og skodde.

Og den følelsen og det øyeblikket har aldri forlatt meg.

For meg var det noe av det vakreste jeg noensinne hadde sett. Ikke fordi hun forsøkte å være vakker, men nettopp fordi hun ikke gjorde det. Det var ekte. Uanstrengt. Levende.

Kanskje er det nettopp der den feminine skjønnheten ofte er sterkest. Ikke nødvendigvis i det perfekte bildet, men i de små øyeblikkene hvor mennesket bare er seg selv.
Det handler ikke om å være imot sminke. Langt i fra. Sminke kan være kunst, identitet, lek og personlighet. Mange kvinner føler seg vakre med sminke og er selvfølgelig det. Bevare meg vel. Med eller uten kan være like vakkert.
Men det finnes også en egen skjønnhet i det helt naturlige:
det usminkede ansiktet tidlig om morgenen.
Smilet som kommer uten tanke,
Håret som ikke er ordnet.
Den slitne kvelden etter en lang dag.
Stillheten mellom to mennesker over den første trøtte kaffekoppen. Slike øyeblikk kan være blendende uten morgensol.

I naturen,for eksempel, ser vi ofte at hannene er de mest fargerike. Ender, påfugler og mange andre arter har hanner med sterke farger og imponerende fjærdrakter. De skal vise seg fram og tiltrekke seg hunnen.

Hos mennesker har utviklingen vært annerledes. Gjennom historien har kvinnen i større grad blitt bærer av skjønnhetsidealene. Samfunnet har forventet at hun skal pynte seg, være vakker, ungdommelig og attraktiv.
Likevel er det kanskje noe tidløst ved det naturlige mennesket? Jeg bare tenker litt høyt.
Kanskje er den vakreste kvinnen ikke nødvendigvis den mest «perfekte»,i anførselstegn.
Kanskje er det nettopp kvinnen som tør å være helt seg selv – i øyeblikket? Ikke småtteri av tanker et skrivende menneske kan sitte og filosofere over en tidlig morgen.God ny uke, forresten. Til ALLE kvinner. Og kjønn.