Vi er akkurat ferdige med en to uker lang nasjonal sørgeperiode etter kong Harald V. Hoffsorgen på Slottet varer videre frem til 9. oktober.

Harald V er nå stedt til hvile i Det kongelige mausoleum på Akershus slott.

Jeg husker selv veldig godt da kong Olav døde 17. januar 1991. Han fikk hjerteinfarkt mens han fulgte med på utbruddet av Gulfkrigen. Kong Harald fortalte senere at faren, med sine sterke erfaringer fra andre verdenskrig, oppfattet det han så som begynnelsen på en mulig ny verdenskrig, og at dette etter hans oppfatning utløste hjerteinfarktet.

Jeg har fulgt kong Harald gjennom alle årene siden.

Jeg husker også signingsferden sommeren 1991. Den 28. juni kom kong Harald og dronning Sonja til Langesund. Jeg var selv der. De var forsinket, og kong Harald sa:

«Det er vel litt typisk Oslo-folk å bli forsinka når de drar nedover mot Sørlandet.»

Det husker jeg godt. Det viste noe av den siden ved Harald som mange senere ble så glad i. Han kunne løsne opp en formell situasjon med humor og en spontan bemerkning. Han kunne være konge og samtidig være menneskelig.

Jeg hadde også en lærer i journalistikk som hadde arbeidet rundt 20 år som reporter for et kjent norsk billedblad og gjennom arbeidet reist mye sammen med kongeparet. Han fortalte meg at hans opplevelse gjennom disse årene var at det kunne være en nærmest fullstendig «isfront» mellom Harald og Sonja når pressen fulgte dem. Det har gjennom årene vært mange spekulasjoner om hvordan forholdet deres egentlig var, men dette var i hvert fall én journalists personlige observasjon etter å ha fulgt dem tett over lang tid. Jeg kan naturligvis ikke slå fast på bakgrunn av det hvordan ekteskapet deres faktisk var privat.

Vi lever i en helt annen tid i dag enn vi gjorde under kong Olav.

Vi har internett, sosiale medier, strømmetjenester, et enormt antall TV-kanaler, podkaster og nettaviser. Vi har mange flere steder hvor vi som nasjon kan samles enn vi hadde i 1991.

Derfor har jeg også tenkt at behovet for én person eller én familie som skal samle hele nasjonen, kanskje ikke er det samme som før.

Men det som overrasket meg etter kong Haralds død, var nettopp hvor sterkt Norge faktisk samlet seg.

Jeg hadde ikke trodd at kongehuset fremdeles hadde den betydningen for så mange mennesker.

Jeg skal samtidig være ærlig på at jeg selv ikke gikk rundt og sørget over kongens død. For meg ble det mer en rar situasjon som plutselig la seg over hele landet.

Ikke minst ble det konkret gjennom jobben.

Vi i Motivasjonshuset skulle arrangere Rumble in Pollen i Arendal 29. august, boksekampen mellom Frank Løke og Kai Robin Havnaa. Hele produksjonen var planlagt rundt den datoen.

Så døde kong Harald, og hele opplegget måtte flyttes.

Der og da må jeg nesten innrømme at utsettelsen og alt arbeidet den førte med seg føltes som en større personlig sorg enn selve kongens død.

Men så kom det ett øyeblikk.

Da arrangementet endelig ble gjennomført, hadde vi ett minutts stillhet for kong Harald. En trompetsolo spilte en fanfare.

Akkurat da trykket det litt på.

I det ene minuttet kjente jeg på noe jeg ikke hadde kjent gjennom resten av sørgeperioden.

Jeg følte at jeg var norsk.

Det var min lille personlige følelse av sorg i denne forbindelse.

Ett minutt.

Så var stillheten over.

Og kort tid etter smalt boksekampen i gang.

Kanskje sier akkurat det øyeblikket noe om hvorfor et kongehus har kunnet ha en samlende funksjon. Ikke fordi vi alle går rundt og tenker på kongen til daglig, men fordi det i enkelte øyeblikk kan oppstå en nasjonal følelse av fellesskap.

Men er det nok til at vi fortsatt trenger et arvelig kongehus?

For meg finnes det også et paradoks her.

Kongehuset har gjennom mange år vært svært opptatt av retten til privatliv. Selvfølgelig skal også kongelige ha et privatliv.

Men hvor går grensen når man samtidig har en helt spesiell offentlig rolle?

For meg gjelder dette ikke bare kongehuset.

Det gjelder kjendiser, popstjerner, filmstjerner, TV-profiler og alle andre mennesker som enten selv har oppsøkt offentligheten, eller som har fått en offentlig rolle og akseptert å stå i den.

Man kan ikke bare skru offentligheten av og på som en bryter.

Har man selv valgt å bli en offentlig person, eller man har arvet en offentlig rolle og akseptert å utføre den, følger det også med en interesse fra offentligheten som man ikke fullt ut kan kontrollere selv.

Det betyr selvfølgelig ikke at alle detaljer i privatlivet skal være offentlige. Alle mennesker har grenser og krav på et privat rom.

Men man kan etter min mening ikke påberope seg privatliv i hytt og pine når selve posisjonen, statusen, privilegiene og rollen er bygget på at man er offentlig.

Det gjelder en popstjerne som aktivt har oppsøkt rampelyset.

Det gjelder en filmstjerne.

Det gjelder en kjent TV-personlighet.

Og det gjelder kongehuset.

Man kan ikke på mandag leve av offentlighetens interesse, representere landet og være blant nasjonens mest profilerte mennesker, og på tirsdag forvente at offentligheten skal slå av interessen fordi man akkurat den dagen ønsker å være helt privat.

Det er nettopp denne balansen jeg mener kongehuset ikke forstår.

Jeg har for eksempel mange ganger tenkt på kongens bursdag.

Hvorfor har man ikke i større grad brukt slike anledninger til å samle folk?

Hvorfor ikke en vinterfest på Slottsplassen? Pølser og kakao til barn og familier. Musikk. En uhøytidelig folkefest hvor kongen faktisk møter menneskene han er konge for.

I stedet har vi flere ganger sett at slike anledninger gjøres private. Man reiser til utlandet, gjerne til varmere strøk, og offentligheten skal helst heller ikke vite hvor kongefamilien befinner seg.

Det er selvfølgelig forståelig at også kongelige ønsker private ferier og private markeringer.

Men jeg synes likevel det er et paradoks at kongehuset på den ene siden skal være et nasjonalt samlingspunkt, mens man på den andre siden ved slike anledninger velger å trekke seg bort fra offentligheten.

Spørsmålet er hvor balansen skal ligge.

Mette-Marit har også vært tydelig på behovet for privatliv og har hatt et mer eller mindre krevende forhold til pressens interesse rundt hennes person.

Selvfølgelig har også hun krav på et privatliv.

Men nå er hun ikke lenger kronprinsesse.

Hun er Norges dronning.

Og da mener jeg det er legitimt å stille noen vanskeligere spørsmål.

Mette-Marits kontakt med Jeffrey Epstein er ikke en spekulasjon. Den er dokumentert.

I 2026 ble ytterligere materiale fra Epstein-saken offentliggjort, blant annet e-postkorrespondanse mellom Mette-Marit og Epstein. Kongehuset har selv bekreftet kontakten. Mette-Marit har beklaget vennskapet og erkjent at hun burde ha undersøkt bakgrunnen hans bedre.

Det er fakta.

Min vurdering er en annen sak.

Jeg synes det er bemerkelsesverdig hvor få konsekvenser dette ser ut til å ha fått for hennes stilling.

Hun er nå blitt Norges dronning til tross for det vi har fått vite gjennom Epstein-filene.

Jeg synes det er rart at hun i så stor grad ser ut til å ha kommet unna med dette

Dette handler om dømmekraft, om forbindelser og om hvilken standard vi skal sette for personer som representerer Norge på aller høyeste nivå.

Så kommer helsesituasjonen i tillegg.

Mette-Marit har i mange år vært alvorlig syk med lungefibrose. I juni i år ble tilstanden så alvorlig at hun gjennomgikk lungetransplantasjon.

Det er selvfølgelig først og fremst en alvorlig menneskelig situasjon, og ingen velger å bli syk.

Men når vi diskuterer selve institusjonen og funksjonen som dronning, er det også et praktisk spørsmål.

Hun har allerede måttet stå over sentrale oppgaver på grunn av helsetilstanden. Det er derfor ikke urimelig å anta at kong Haakon i perioder vil måtte reise og representere Norge mye alene.

Og da mener jeg det er lov å spørre:

Er dette den dronningen og den konstellasjonen vi ønsker å bygge et nytt norsk monarki rundt?

For meg er svaret nei.

Kong Harald var etter min mening svært flink til å finne balansen mellom rollen og mennesket.

Han ga mye av seg selv.

Han hadde humor. Han kunne være lett og lystig. Han kunne le av seg selv. Han kunne komme med en spontan bemerkning. Han kunne være høytidelig når situasjonen krevde det, men samtidig folkelig.

Det gjorde at vi så mennesket Harald inne i rollen som konge.

Haakon VIII er en annen type.

Jeg har fulgt ham gjennom alle årene hans som kronprins. Min personlige opplevelse er at han sier de riktige tingene, opptrer korrekt og er godt forberedt, dog noe nølende korrekt i uttrykket.

Men jeg har savnet den spontaniteten kong Harald hadde.

Jeg har savnet at han byr mer på seg selv spontant. Mer seg selv og ikke en rolle. Men slik han fremstår er jeg usikker på om han har mer å by på.

I dagens samfunn tror jeg nærheten til mennesker blir stadig viktigere.

En moderne konge kan ikke bare være korrekt.

Han må klare å skape en følelse av kontakt.

Og her kommer jeg til det punktet hvor jeg skiller lag med dem som mener at vi nå bare skal se hvordan det nye kongeparet klarer seg.

Jeg mener ikke at vi først trenger å gi Haakon og Mette-Marit noen år og deretter vurdere monarkiet.

Jeg mener at kong Haralds død var det naturlige tidspunktet for å avvikle det norske kongehuset.

En epoke var/er over.

Harald hadde sittet på tronen siden 1991. Han hadde en personlig posisjon i befolkningen som det er vanskelig å arve.

Da han døde, hadde vi et naturlig historisk skille hvor Norge kunne ha sagt:

Takk for innsatsen. Nå går vi videre.

For samtidig må vi spørre hva det egentlig er vi forsvarer.

Et moderne demokrati hvor den øverste representative posisjonen går i arv?

En ny dronning som allerede før hun tiltrådte hadde alvorlige spørsmål rundt seg på grunn av Epstein-kontakten, og som på grunn av alvorlig sykdom kan få begrensede muligheter til å utføre rollen?

En konge som etter min oppfatning mangler mye av den spontane folkeligheten som gjorde hans far så samlende?

Jeg mener det er legitimt å svare at tiden er kommet.

Så sent som 3. februar i år behandlet Stortinget et grunnlovsforslag om republikk.

Forslaget falt klart.

26 representanter stemte for, mens 141 stemte mot.

Det viser at jeg langt fra har Stortingets flertall med meg.

Monarkiet står svært sterkt politisk.

Det finnes også argumenter for det.

Kongen står utenfor partipolitikken. Et monarki kan representere kontinuitet. Vi slipper presidentvalg og et statsoverhode som kanskje halve landet aktivt har stemt mot.

Men det demokratiske paradokset forsvinner ikke:

I Norge i 2026 arves fortsatt stillingen som landets statsoverhode.

Og vi lever ikke lenger i 1905.

Vi lever heller ikke i 1991.

Vi har utallige samlingspunkter. Idrett, musikk, kultur, store TV-øyeblikk, nasjonale tragedier, frivillighet, sosiale medier og store arrangementer.

Jeg tror mennesker som Else Kåss Furuseth eller Bjørn Eidsvåg på hver sin måte kunne fylle Oslo Spektrum og skape en sterk følelse av fellesskap.Like bra som en gråtende konge.

Poenget er selvfølgelig ikke at noen av de kongelige skal bli president.

Poenget er at det norske fellesskapet ikke lenger er avhengig av én familie.

Kanskje viste sorgen etter kong Harald hvor sterkt monarkiet står.

Men kanskje viste den først og fremst hvor sterkt Harald sto.

Det er to forskjellige ting.

Hvordan skal vi avvikle kongehuset – og hvor lang tid vil det ta?

Hvis Norge bestemmer seg for å avvikle monarkiet, er det ikke slik at Grunnloven krever at dette skal ta 20 eller 30 år.

For å gå fra monarki til republikk må Grunnloven endres.

Et grunnlovsforslag må fremmes i løpet av de tre første årene av en stortingsperiode. Deretter må det være stortingsvalg før et nytt storting kan behandle forslaget.

For at grunnlovsendringen skal vedtas, kreves to tredjedels flertall, og minst to tredjedeler av representantene må være til stede.

Den konstitusjonelle prosessen kan derfor gjennomføres på noen få år.

Det som eventuelt kan ta lang tid, er den politiske og praktiske overgangen.

Man må bestemme hva slags republikk Norge skal være.

Skal presidenten velges direkte av folket eller av Stortinget?

Skal presidenten hovedsakelig ha en seremoniell rolle?

Hva skal skje med hoffet, de ansatte, sikkerheten, de økonomiske ordningene og de kongelige eiendommene?

Man kan også politisk velge en langsom overgang, for eksempel ved å la en sittende monark regjere livet ut.

Da kan prosessen strekkes over mange år eller en hel generasjon.

Men den må ikke gjøre det.

Det er et politisk valg, ikke et krav i Grunnloven.

Personlig mener jeg altså at det mest naturlige tidspunktet allerede har vært her.

Det var da Harald V døde.

Da kunne Norge ha avsluttet en epoke med verdighet og samtidig startet diskusjonen om hvordan statsoverhodet vårt skal velges i fremtiden.

Slik ble det ikke.

Haakon VIII er konge. Mette-Marit er dronning. Og avstemningen i Stortinget i februar viser at et stort flertall av våre folkevalgte fortsatt ønsker monarkiet.

Så får vi se hva som skjer.

Men akkurat nå ser det ikke ut til at kongehuset blir avviklet.

Inntil videre gjelder derfor de gamle ordene:

Kongen er død. Leve kongen. Men ingen vet hva morgendagen bringer.