Vi er alle venner med noen gjennom livet. Noen blir værende lenge. Andre forsvinner stille ut av livet uten drama eller store oppgjør. Det er bare sånn livet er. Venner kommer og går gjennom ulike epoker, arbeidsplasser, kjærligheter, byer og livsfaser.
Men noen få mennesker blir igjen.

Kanskje sitter man til slutt igjen med en håndfull mennesker som man vet at man kan dekke på til rundt et middagsbord.
Mennesker som ikke trenger forklaringer. Mennesker som kjenner historien din. Mennesker som ikke krever mer enn du klarer å gi, men som likevel alltid er der.

Og jo eldre man blir, desto mer forstår man hvor verdifullt det er.

Når familie blir eldre og de fleste faller bort rundt oss, oppdager mange at vennskap plutselig blir noe av det viktigste vi har igjen. Ikke nødvendigvis de store omgangskretsene, men de få trygge menneskene som man vet ikke forsvinner bare fordi livet blir vanskelig.
Men kanskje er ikke bestevenner alltid mennesker heller.

Noen ganger kan en ting skape like mye trygghet som et menneske.

Et kosedyr, for eksempel.

Det høres kanskje barnslig ut for noen, men et kosedyr krever ikke mer enn man gir. Det ligger der stille. Det forlater deg ikke. Man kan holde rundt det så lenge man vil uten at det stiller spørsmål eller krever noe tilbake. Trygghet handler ofte om nettopp det: noe stabilt som er der når resten av livet føles urolig.

For meg har trygghet også handlet mye om regi.
Kanskje spesielt fordi jeg er et kreativt menneske.
Det er noe merkelig med mange kreative kunstneriske mennesker,skuespillere,sangere og teater- og mediefolk slik som meg selv. De kan virke fryktløse på en scene foran hundrevis av mennesker, men samtidig kjenne stor utrygghet i vanlige, uforutsigbare sosiale situasjoner. Mange opplever faktisk scenen som det tryggeste stedet de vet om.

Og det virker jo helt bakvendt…(!)

Men på scenen vet man hva man skal si,hvor man skal gå, når man skal snakke,og hva som skal skje. Det er trygt.

Det kan til og med være tape på gulvet som forteller deg nøyaktig hvor du skal stå. Alt er regissert. Alt har rytme. Alt har mening.
Når man kommer inn på scenen fra en verden som føles uforutsigbar, kan scenen derfor oppleves som et av de tryggeste stedene som finnes.

Teaterfolk, skuespillere og artister kan ha en ensomhet i seg nettopp fordi de lever ut så mye av seg selv gjennom det kunstneriske uttrykket. Når en forestilling er over, kameraene slås av og applausen stilner, sitter mange igjen alene med seg selv.

Det er ikke alltid de klarer å være like spontane, spirituelle eller åpne i det vanlige livet som de er på en scene. Mange tyr til rus for å «lande.»
Scenen kan bli det eneste stedet hvor de føler seg helt levende.

Som et eksempel kan jeg nevne den walisiske skuespilleren og filmstjernen Richard Burton. I 1966 spilte han Hamlet i London i en enorm suksessforestilling. De spilte åtte forestillinger i uka.For et slit. Publikum elsket ham. Han virket fryktløs på scenen.

Men Burton var også alkoholiker, og etter forestillingene gikk han til den samme puben og satte seg helt innerst i et hjørne hvor ingen kunne se ham. Han måtte flykte fra oppmerksomheten, fra menneskene og fra rollen han hadde båret gjennom kvelden i fire timer. Til slutt satt han alene igjen med ensomheten —for ham også med alkoholen.

Det sier kanskje noe viktig om kunstneriske mennesker. Det mennesket man ser på scenen, er ikke alltid det samme mennesket som klarer seg like godt ute i det virkelige livet.

Noen ganger brukes all spontaniteten, all kraften og all følelsen opp i kunsten.
Og da har man kanskje ikke alltid krefter til så mange bestevenner i den vanlige verden.
Scenen blir gjerne den beste vennen.

Jeg har jobbet mye med TV og film. Jeg var med i rundt 650 episoder av Hotel Cæsar i perioden 1998-2002. Før det i serien «Syv søstre» inkludert reklamefilm og reklame i trykte medier. Jeg har vært på store filmsett,og skrevet teater som jeg også selv har spilt i. Og alltid vært trygg.

Mitt første møte med TV-kameraer var i et Montreux program for NRK som 19-åring sammen med Great Garlic Girls.

Samme år var jeg med i en norsk spillefilm (Christina) sammen med James Bond-piken Julie Ege, i regi av Egil Kolstø, som forøvrig ble en dundrende fiasko.Men jeg jeg fikk i allefall spist brødskiver med den vakre Bond-piken.Det var enkel lunch uten glamour. Usminket. I tillegg jobbet jeg mange år som programleder i radio, hvor alt gikk direkte på lufta.
Det mange kanskje ville oppleve som stressende og skummelt, opplevde jeg ofte som trygt,foran kameraene og mikrofonen.

For i et TV-studio drar alle lasset sammen.
Et studio er en ad-hoc-arbeidsplass som eksisterer fordi mennesker skal skape noe sammen. Alle er der av samme grunn. Alle er fokuserte. Alle vil at det skal bli bra. Den felles driven og entusiasmen skaper en helt egen trygghet.

Ingen sitter og analyserer deg sosialt på samme måte som ute i livet. Alle er opptatt av produksjonen. Kameraene skal gå. Lyset skal fungere. Replikkene skal sitte. Noe skal skapes sammen «for evig…»
Kanskje er det derfor min aller beste venn gjennom årene faktisk har vært et TV-kamera. Kommer tilbake til det lenger ned i teksten.
Radioen hadde noe av den samme tryggheten i seg.

Når alt går direkte på lufta, oppstår det en helt spesiell nerve mellom deg og mikrofonen. Akkurat som i et ekte møte mellom mennesker. Det finnes ingen angreknapp. Ingen redigering. Ingen mulighet til å ta ordene tilbake. Det som er sagt, er sagt. Det som er sendt, er sendt.

Og nettopp derfor blir øyeblikket så ærlig.
På direkten må man stole på seg selv. På tilstedeværelsen. På stemmen. På spontaniteten. Og den spontaniteten er egentlig veldig lik det som skjer i et ekte samspill mellom mennesker.

Man kan ikke redigere ekte nærvær.
Man kan ikke klippe bort følelsen som oppstår der og da.
Det er nettopp det som skaper nerven.
Mikrofonen og kameraet blir derfor nesten som et menneske i rommet. Den bærer deg framover som den du er akkurat i øyeblikket.

Nervene, pausene, latteren, stillheten og spontaniteten får lov til å eksistere uten filter.
Og kanskje er det derfor slike direkte møter kan føles så vakre og trygge.
For et øyeblikk finnes det ingen masker. Ingen kontroll. Ingen mulighet til å spille inn scenen på nytt.
Det bare skjer.
Ærlig. Nakne sekunder på direkten.

På samme måte som mellom mennesker når man virkelig møter hverandre.
Men jeg har ikke vært delaktig på direktesendt TV. Enn så lenge. Et innslag på Dagsrevyen i 2012 var også opptak.

Men mitt første møte med et stort TV-kamera glemmer jeg aldri. Jeg var 17 år og jobbet som fotograf for Telemarks Arbeiderblad under Dizzie Tunes 25-årsjubileum i Ibsenhuset i Skien 31.mars 1984.Det var NRKs største TV-produksjon på den tiden og ble sendt direkte til hele Norden via Nordvisjonen.
Jeg husker fortsatt følelsen da jeg kom inn i Ibsenhuset.
De store TV-kameraene sto der med solskjermer og telepromptere foran. Jeg kom i prat med en av TV-fotografene fra NRK, og plutselig fikk jeg som 17-åring lov til å stå og zoome inn på artistene på scenen med et av de store kameraene.
Det var en opplevelse som satte seg i meg for livet.
Senere, da jeg selv begynte å jobbe i studio, oppdaget jeg noe merkelig. TV-kameraet som kanskje virker skremmende for mange, føltes for meg som noe av det tryggeste som finnes.
Et TV-kamera ser deg,men det dømmer deg ikke. Det bare registrerer.
Og det korrigerer deg på en ærlig måte.

På TV-opptak gjør man ting mange ganger. Jeg har vært med på scener hvor vi var oppe i elleve tagninger. Folk holdt nesten på å bli gale, og lurte på hva som foregikk. Det kan være utrolig slitsomt.
Og sannheten er jo at TV og film stort sett består av venting.

Venting og venting og venting.

Man venter på, lys,sminke,rekvisitter,lyd,
kamerarigg,små tekniske justeringer,kroppsspråk,blikk,plasseringer,
og regi på de minste detaljer.
Alt skal stemme.

Et kaffekrus står kanskje to centimeter feil. Noen må pudres i ansiktet eller på hendene. En lampe må flyttes. En replikk må justeres. En skuespiller må gå litt saktere over gulvet. Så venter alle igjen.
Det er nesten som et eget lite univers hvor hundre små ting hele tiden må falle på plass før noen kan si: «Vær så god. Opptak.»
Og likevel finnes det mennesker som elsker akkurat dette miljøet.
Kanskje fordi all den ventingen og all den detaljstyringen også skaper en merkelig form for trygghet. Man vet at noen passer på helheten. At alt blir tatt hånd om. At man ikke står alene.
Og den som venter på noe godt, venter jo ikke forgjeves.
Noen regissører gjør det helt motsatte. De tar bare én tagning,som for eksempel Clint Eastwood. Og det som skjer da, er noe helt spesielt mellom mennesket og kameraet. Da finnes det liten tid til å planlegge eller kontrollere. Da må man bare være til stede intuitivt og regi stoler på skuespillerne.

TV-kameraet fanger spontaniteten på en ærlig måte.
Det avslører også hvis du tenker for mye på replikkene dine før du sier dem. Kameraet ser det med én gang. Replikkene må komme naturlig. De må komme fra øyeblikket.
Og det fascinerende er at kameraet ikke straffer deg for det.

Det bare aksepterer.

Det forteller deg stille at: «Det der var ekte.»
Kanskje er det nettopp det som skiller mennesker fra et TV-kamera noen ganger.
Mennesker kan analysere, trekke seg unna, misforstå og stille krav. Men kameraet er bare der. Det registrerer det ekte uten å dømme deg for det.

For meg ble vennskapet med TV-kameraet og mikrofonen nesten som å gå hånd i hånd gjennom livet.
De sto der i studio når jeg kom tidlig om morgenen med kaffekoppen min. Vi småpratet og varmet hverandre opp til dagens dyst. De sto der når scenene var vanskelige. De sto der når jeg var usikker. Og de sto der når alt fløt perfekt.
Trygt. Stille. Ærlig.
Og kanskje er det derfor noen mennesker føles så trygge å ha i livet også.
De menneskene som lever litt som én god tagning.
Mennesker som ikke krever at du skal spille om igjen og om igjen. Mennesker som tar imot deg spontant og ærlig slik du er i øyeblikket.
Kanskje er det nettopp de som blir de beste vennene. Skal vi to gå hånd i hånd på direkten…?