I 2025 ble det inngått 21 574 ekteskap i Norge. Samme år ble det registrert 8 583 skilsmisser. Statistisk sentralbyrå anslår at rundt 37 prosent av dagens ekteskap vil ende i skilsmisse dersom dagens mønster fortsetter.
Tallene forteller oss hvor mange som finner hverandre, og hvor mange som går fra hverandre. Men de forteller oss svært lite om hva som skjer mellom disse to ytterpunktene. De forteller oss ikke hvorfor kjærligheten noen ganger vokser seg sterkere gjennom et helt liv, mens den andre ganger langsomt forsvinner.
Gjennom historien har mennesker forsøkt å forstå kjærligheten. Den har inspirert forfattere, kunstnere, komponister og dramatikere i århundrer. Fra Shakespeare til Ibsen har mennesker stilt de samme spørsmålene: Hva er kjærlighet? Hva får den til å vare? Og hva får den til å gå tapt?
Spørsmålene er like aktuelle i dag som de var for flere hundre år siden.
For kjærlighet som oppstår mellom mennesker er det vakreste som finnes.
Det finnes få ting som kan måle seg med følelsen av å bli sett, forstått og elsket av et annet menneske. Få ting er vakrere enn to mennesker som velger å dele livet med hverandre, gjennom både gode og vanskelige perioder.
Likevel har jeg ofte tenkt på hva som egentlig er kjærlighetens største fiende.
Mange vil kanskje si konflikter.
Andre vil si økonomiske problemer.
Noen vil si utroskap.
Selv tror jeg at svaret ofte er langt mer stille.
Jeg tror kjærligheten oftere dør av likegyldighet enn av hat.
For hat er en sterk og fæl følelse.
Likegyldigheten er fraværet av følelser.
Den kommer sjelden med et smell. Den kommer stille. Nesten umerkelig. Den flytter inn i hverdagen mens vi er opptatt med alt det andre livet krever av oss.
Vi slutter å se.
Vi slutter å lytte.
Vi slutter å være nysgjerrige.
Vi slutter å gi hverandre den oppmerksomheten som kjærligheten lever av.
Og sakte begynner avstanden å vokse.
Kanskje er det nettopp derfor likegyldigheten er så farlig.
De fleste mennesker tåler konflikter.
De fleste mennesker tåler vanskelige samtaler.
De fleste mennesker tåler perioder med motgang.
Men få mennesker tåler å føle seg usynlige over tid.
Vi ønsker alle å bli sett.
Vi ønsker å bli lagt merke til.
Vi ønsker å kjenne at vi fortsatt betyr noe for noen.
Når den følelsen forsvinner, begynner også noe av livskraften i forholdet å forsvinne.
Kanskje er det derfor William Shakespeare skrev:
«Love is not love which alters when it alteration finds.»
Kjærlighet er ikke kjærlighet dersom den forandrer seg hver gang omstendighetene forandrer seg.
For meg handler kjærlighet om det motsatte av likegyldighet.
Kjærlighet handler om oppmerksomhet.
Om interesse.
Om nærvær.
Om å fortsette å bry seg om.
Om å fortsette å se verdien i den andre, også etter mange år.
Mange snakker om forelskelse som noe som bare hører starten til. Som en følelse som gradvis blekner.
Jeg tror ikke nødvendigvis det er sant.
Jeg tror forelskelsen kan leve videre gjennom et helt liv.
Ikke som en konstant rus, men som en varme.
Som en glede.
Som en stille lykkefølelse over å få dele livet med akkurat dette mennesket.
Forelskelsen kan komme og gå i bølger.
Men den kan fortsatt være der.
Den kan fortsatt være en del av fundamentet.
Kjærlighet krever imidlertid mer enn følelser.
Den krever vedlikehold.
Den krever dialog.
Den krever respekt og kjærlig gjensidighet.
Den krever oppmerksomhet.
Den krever at vi fortsetter å velge hverandre.
Hver eneste dag.
Og den krever romantikk.
Romantikk blir ofte fremstilt som noe stort og spektakulært. Som luksusrestauranter, eksklusive reiser og store gester, og det må til også av og til.
Og hvem liker vel ikke litt luksus?
Men romantikk handler først og fremst om å holde kjærligheten levende.
Om å gi kjærligheten plass i hverdagen.
Om å vise at den andre fortsatt betyr noe.
Om å sørge for at hverdagen ikke får lov til å ta all oppmerksomheten.
Kanskje er romantikken kjærlighetens beste vern mot likegyldigheten.
For likegyldigheten trives i det som blir tatt for gitt.
Kjærligheten trives i det som blir sett.
For meg har kjærlighet heller aldri handlet om å føre regnskap.
Den har aldri handlet om å telle hvem som ga mest eller fikk mest.
Kjærlighet handler om å gi.
Om å ha hjertedøren åpen hele tiden.
Om å møte den andre med raushet.
Om å ønske den andre godt.
Paradokset er kanskje at kjærligheten ofte vokser sterkest når begge er mer opptatt av å gi enn å få.
For meg henger kjærlighet også sammen med tillit.
Man kan ikke kontrollere noen til å elske seg.
Man kan ikke overvåke noen til å være trofast.
Man kan ikke tvinge fram nærhet.
Ekte kjærlighet bygger på frihet, tillit og respekt.
Derfor har jeg også alltid hatt et enkelt syn på utroskap.
Jeg har et 26 år langt samliv bak meg, og i løpet av alle disse årene tenkte jeg aldri én eneste gang på å være utro.
Ikke én gang.
Ikke fordi jeg måtte kjempe mot fristelser.
Ikke fordi jeg måtte minne meg selv på regler.
Tanken var rett og slett aldri der.
For meg er utroskap helt utenkelig.
Jeg vet ikke hvordan man gjør det engang.
Jeg har det rett og slett ikke i meg. Ikke i noen av cellene i kroppen min.
Hvis jeg skal beskrive det så ærlig som mulig, er utroskap for meg like utenkelig som å skulle være med på en ferd til Månen eller Mars. Hvorfor skulle noe spørre meg om å bli med dit?
Men også her tror jeg likegyldigheten spiller en rolle.
For utroskap begynner sjelden med kjærlighet.
Den begynner ofte med avstand.
Med mangel på nærhet.
Med mangel på oppmerksomhet.
Med følelsen av ikke lenger å bli sett.
Derfor tror jeg ikke kampen for kjærligheten først og fremst handler om å beskytte seg mot utroskap.
Jeg tror den handler om å beskytte seg mot likegyldighet.
Når vi leser tallene over ekteskap og skilsmisser, er det lett å tenke at kjærlighet handler om statistikk og sannsynlighet.
Men kjærlighet har aldri vært et regnestykke.
Bak hvert langt forhold finnes tusenvis av små valg som ingen statistikk kan måle.
Valget om å lytte.
Valget om å forstå.
Valget om å bry seg.
Valget om å gi.
Valget om å bli.
Kanskje er det derfor kjærlighet fortsatt er det vakreste som finnes.
Og kanskje er det nettopp derfor vi må passe oss for kjærlighetens kegyldighet.