Jeg ønsker alle velkomne til Motivasjonshusets nye blogg.Her vil det komme betraktninger fra mer enn 40 foredragsholdere samt en del redaksjonelt stoff. Mange av foredragsholderne er imponerende mennesker. De løper maraton. De løper ultramaraton. De bestiger fjell, sover ute i kulda, presser kroppen til det ytterste og finner seg selv i det ekstreme.

Og jeg ser på dem og tenker:
Er jeg bra nok mot alt dette?

For jeg gjør ikke det der.

Jeg våkner ikke klokka fem for å løpe i motbakke. Jeg kjenner ikke behovet for å bevise noe gjennom hvor langt jeg kan presse kroppen min. Jeg har respekt for det – virkelig – men det er ikke der jeg finner meg selv.

Jeg finner meg selv et helt annet sted.

Jeg finner meg selv i stillheten etter en samtale som betyr noe.
I stemmen min når jeg prater i et studio eller synger.
I et rom med mennesker hvor noe ekte skjer, uten at det er planlagt.
I ærligheten jeg prøver å leve med – én dag av gangen.

Noen ganger mister jeg motivasjonen.
Ikke bare litt – men sånn at jeg stopper opp og lurer på hva jeg egentlig driver med.

Men så har jeg begynt å forstå noe viktig:
Kanskje det ikke er motivasjonen som forsvinner.
Kanskje den bare flytter seg.

Fra prestasjon til tilstedeværelse.
Fra å bevise til å være.
Fra å sammenligne til å kjenne etter.

Jeg har jobbet med mennesker hele livet.
Som fotojournalist, tett på historier og berømte liv.
Som podcaster,standuper og programleder i radio.
Som skuespiller i TV i møte med noe sårbart og ekte,samt som dramatiker med komedie på teaterscenen
Som en som nå også skal stå på en scene med egen forestilling høsten 2026.

Jeg har aldri vært drevet av å bli best.
Jeg har vært drevet av å komme nær.

Nær mennesker.
Nær det som er ekte.
Nær det som faktisk betyr noe.

Og kanskje er det der motivasjonen min bor.

Ikke i fjellvegger eller kilometer.
Men i relasjoner.
I betingelsesløs kjærlighet.
I det å kunne være et menneske blant mennesker – uten å måtte prestere for å ha verdi.

Jeg trener sånn passe. Jeg går turer. Jeg tar vare på kroppen min så godt jeg kan..
Men jeg gjør det ikke for å bli beundret.
Jeg gjør det fordi jeg vil ha det godt.

Jeg liker å kle meg pent.
Ikke for å imponere, men fordi det gir meg en følelse av verdighet og trygghet.
Av å møte dagen med en slags respekt – både for meg selv og andre.

Jeg har et åpent hjerte.
Og det er kanskje det mest krevende av alt.For når ikke det kan lukkes så trekker det…på godt og vondt. Men jeg står i trekken fordi den er ekte,ærlig og meg.

For det er ingen medalje for å være åpen.
Ingen applaus for å kjenne mye.
Ingen statistikk som viser hvor modig det faktisk kan være å stå i nærhet til andre uten filter med gråt og latter hånd i hånd.

Men det er der jeg lever. Midt i trekken.

Så når jeg spør meg selv:
Er jeg bra nok?

Så begynner svaret å lande et annet sted enn før.

Kanskje jeg ikke skal måles mot de andre.
Kanskje jeg ikke er en svakere versjon av dem.
Kanskje jeg er en helt annen retning.

Og kanskje – bare kanskje –
trenger verden også motivasjon som ikke roper,
men som står stille og sier:

Du er nok.
Akkurat her.

Ikke når du har løpt lengre.
Ikke når du har bevist mer.
Men nå.

For motivasjon er ikke én ting.
Det er ikke én vei.
Det er ikke én mal.

Min motivasjon er enkel:

Å være ærlig.
Å være til stede.
Å elske de få menneskene jeg har tett på.
Å skape noe som er ekte – enten det er i et studio, på en scene eller i en samtale.

Og det får holde.

Det er ikke mindre.
Det er bare mitt.

Og det er mer enn bra nok. Er det ikke det, da dere?