Vi mennesker flytter ofte gjennom livet. Ikke bare fra hus til hus, men mellom epoker, minner, mennesker og versjoner av oss selv. Noen flytter få ganger. Andre flytter mange. Jeg har selv flyttet praktisk over tjue ganger i livet, og de fleste jeg kjenner har gjort det samme — noen mindre, noen mer. Det betyr ikke at man flykter. Det betyr bare at livet er en reise.
Vi flytter fra barndomshjem til leiligheter. Fra by til land. Fra trygghet til noe ukjent. Vi vokser opp ett sted, finner venner et annet sted, og skaper minner på steder vi kanskje aldri trodde skulle bety noe for oss. Besteforeldre bor ett sted. Første kjærlighet et annet sted. Første sorg et tredje.
Og noen steder bærer vi med oss resten av livet.
Det finnes hus, veier og bydeler som nesten ikke forandrer seg. Når man tenker tilbake på dem etter mange år, kan det gjøre vondt. Kanskje var det mobbing der. Kanskje skilsmisser. Kanskje ensomhet. Kanskje følelser man brukte mange år på å komme seg bort fra. Derfor unngår mange å reise tilbake. Man kjører en annen vei. Lar være å besøke byen. Lar minnene ligge i fred.

Men livet er merkelig.

For noen ganger skjer det motsatte av det man frykter.

Noen ganger drar man tilbake etter tretti eller førti år, og opplever at noe faller på plass. Ikke fordi fortiden blir borte, men fordi man endelig klarer å møte den som den er. Man sitter plutselig på et sted man trodde man aldri ville orke å se igjen og kjenner en ro.

Jeg opplevde det selv da jeg reiste tilbake til Stovner i Oslo, hvor jeg var mye som barn på 70-tallet. Den gangen var det som et «Disneyland» for meg. Det var stort kjøpesenter der,må vite.Godteri,leker og masse mennesker. Til og med en kjendis fra barne-TV kunne jeg plutselig se.

Da jeg kom tilbake mange tiår senere, kjente jeg både glede og sorg samtidig. Glede fordi minnene fortsatt levde. Sorg fordi tiden hadde gått. Alle menneskene jeg besøkte var døde, bortsett fra min mormors nabo som bodde i samme leilighet. Hun så til og med helt lik ut…I hvert fall i mitt hode.
Det merkeligste var kanskje at stedet nesten ikke hadde forandret seg. Ingen endring på de gamle blokkene i Tokeruddalen.

Det føltes som å gå inn i en gammel film. Som å sitte inne i sitt eget minne. Som når man ser en film man elsket som barn og plutselig kjenner alle følelsene igjen.

Det som en gang gjorde vondt kan faktisk også bli godt å møte igjen.Ikke fordi det var enkelt, men fordi man selv har forandret seg.
Kanskje er det nettopp det som er å reise tilbake i tid?
Ikke at tiden går bakover, men at vi våger å gå tilbake til steder i oss selv.

Den psykiske reisen kan være tung i starten. Men den fysiske reisen, det å faktisk dra tilbake kan gjøre noe med oss. Det kan få brikker til å falle på plass. Man oppdager kanskje at man overlevde mer enn man trodde. At man er sterkere enn minnene. At stedet ikke lenger eier deg.

Og kanskje er det en slags seier?

Livet handler ikke bare om ferier, dyre reiser eller å flytte til noe nytt. Noen av de viktigste reisene er de små turene tilbake. Til en vei. Et hus. En benk. En gammel kino. En bydel. Et sted man trodde man hadde forlatt for alltid.
For gjennom slike reiser kan livet få perspektiv. Man ser linjene mellom den man var og den man er blitt. Man forstår kanskje litt mer av seg selv?

Jeg kom selv tilbake til mitt barndomshjem etter 33 år, og det var en selvsom opplevelse. Da huset senere ble ryddet og solgt, begynte jeg også å vende tilbake til selve barndomsgata. Til den samme fjellknausen jeg satt på som barn. Til den samme bakken jeg gikk opp. Til den samme utsikten på det samme stedet.

For hver gang har det blitt litt lettere.
For hver gang har det kommet mer aksept over at nettopp dette barndomskapitlet er ferdig lest.

Det rare er at jeg trodde det bare skulle gjøre vondt å reise tilbake dit. At minnene skulle bli for tunge. Men det har faktisk gitt en veldig god følelse, fordi jeg kanskje endelig forstod at fortiden har vært en del av meg hele tiden…

Jeg sitter også ofte på kirkegårder. Det gir meg en spesiell ro og et spesielt perspektiv på livet og døden – i tid og rom. På en gravlund
blir man minnet om at ingen av oss er udødelige. Et besynderlig faktum.

Alle menneskene som ligger der hadde også sine liv, sine drømmer, sine sorger og sine livsreiser. Og de har etterlatt seg mennesker som fortsatt går der og steller gravene deres.

Tenk på alle minnene som ligger spredt mellom gravsteinene? Akkurat som de nye blomstene som kommer fram hver vår.
Det er noe vakkert i akkurat det.

De nye blomstene som vokser fram blant gravene om våren blir nesten som nytt liv på et sted som handler om død. Som om naturen selv minner oss på at avslutninger også gir plass til ny vekst. At døden ikke bare handler om slutt, men også om minnene som lever videre og fyller oss med takknemlighet og visdom

På den måten kan døden faktisk bli en livskraft. Tenk på det, kjære leser…
Fordi kjærligheten til menneskene som var der fortsatt lever. I hjertet. I blodet. I aftenbønnen og i det daglige virket.

Vi skal alle avslutte livsreisen en dag. Hvor man eventuelt havner er en personlig tro.Men før den tid kan vi gjøre mange stopp underveis. Ikke for å leve om igjen, men for å forstå.

Våren er grønn nå. Det spirer. Spirer det i deg? Når holdt du et annet menneske i hånden som kanskje var mai-kald,men som ble raskt varm fordi nettopp du er en del av den personens livsreise…? Det er å være tilstede »
i nuet.» I øyeblikkets livsreise.

Nederst finner du diktet av den svenske dikteren Karin Boyes om våren. «Ja visst gör det ont när knoppar brister.Varför skulle annars våren tveka?»

Knoppene som brister og dråpene som faller representerer løsrivelse, livskraft og fremtid.Det gjør vondt når noe nytt skal vokse frem,men det er en del av livet og nødvendig for å komme videre.

Men «Gud» hvor godt det gjør når vårvarmen setter seg. Akkurat som livets brikker kan gjøre.

Så ved denne ukestarten vil jeg bare si:
God reise i livet ditt. Og god tur hvis du tar turen – «tillbake til fremtiden…»

Kanskje finner nettopp DU DIN brikke på et sted du aldri trodde du ville besøke igjen? Og kanskje gjør den reisen deg til et litt helere menneske.

God uke!