Det finnes en merkelig parallell mellom samfunnet vi levde i før den digitale revolusjonen og samfunnet vi lever i nå. Før visste vi lite om hverandre fordi informasjonen ikke var tilgjengelig. I dag vet vi tilsynelatende enormt mye om hverandre fordi informasjonen er tilgjengelig hele tiden.

Likevel vet vi kanskje ikke så mye mer om hverandre. Vi har bare byttet ut én form for uvitenhet med en annen. For noen tiår siden var det helt normalt å ikke vite hva andre mennesker gjorde. Et familiemedlem kunne reise på ferie, og det kunne gå en uke eller fjorten dager før postkortet kom. Kanskje var vedkommende hjemme igjen før kortet lå i postkassa.

Telefonsamtaler kostet penger. Det kunne være dyrt å ringe langt, og enda dyrere til utlandet. Og fram mot rundt 1980 var det fortsatt mange som ikke hadde egen telefon hjemme. Noen måtte bruke telefonkiosk, andre kunne låne telefon hos naboen. Vi hadde ingen mobiltelefon, ingen Messenger, ingen Snapchat, ingen Instagram og ingen grønn prikk som fortalte at noen var pålogget. Hvis et menneske ikke var fysisk til stede og ikke ringte eller skrev, visste vi ofte rett og slett ikke hva vedkommende gjorde.

Det interessante er at vi var vant til det. Vi var vant til å ikke vite. Uvitenheten var synlig og forståelig. «Jeg vet ikke, for jeg har ikke hørt fra ham.» Det var en fullstendig logisk forklaring. Vi kunne leve en hel dag, flere dager eller uker uten løpende informasjon om mennesker vi kjente. Så skjedde den digitale revolusjonen.

Nå kan vi sitte ved frokostbordet i Norge og se et bilde som ble tatt på den andre siden av jorda for fem sekunder siden. Vi kan følge mennesker gjennom dagen. Frokosten, treningen, jobben, ferien, konserten, restauranten, familien, bilen, hunden og solnedgangen. Det kan se ut som om den gamle uvitenheten er borte. Men det er den ikke.

Den har bare forandret form. Før manglet vi informasjon. Nå mangler vi ofte sammenheng. Vi kan få hundre informasjonsbiter om et menneske i løpet av en uke, men hundre informasjonsbiter er ikke nødvendigvis det samme som kunnskap. For hva er det egentlig vi ser på sosiale medier?

Vi ser det mennesket har valgt å vise oss. Bildet som ble valgt blant tjue andre. De tretti sekundene av en dag som besto av 86 400 sekunder. Smilet som varte lenge nok til at kameraet tok bildet. Solnedgangen. Champagneglasset. Hotellrommet. Treningen. Den nye bilen. Vi ser fasaden. Det betyr ikke at fasaden er falsk. Bildet kan være helt ekte. Smilet kan være ekte. Ferien kan ha vært fantastisk. Men det vi ser er fortsatt bare en liten del av virkeligheten.

Og akkurat her blir den historiske parallellen interessant. I 1975 kunne jeg kanskje ikke vite hvordan du hadde det fordi jeg ikke hadde hørt fra deg på to uker. I 2026 kan jeg ha sett deg hver eneste dag på en skjerm og fortsatt ikke vite hvordan du har det. Før visste vi at vi ikke visste.

I dag kan vi få følelsen av at vi vet, fordi vi har sett. Men å ha sett er ikke det samme som å ha forstått. Et bilde av et lykkelig par forteller oss ikke hva som skjer når kameraet legges bort. Et feriebilde forteller oss ikke om mennesket føler seg ensomt. Et bilde fra en fest forteller oss ikke hvordan kvelden egentlig var. Et treningsbilde forteller oss ikke hvordan resten av livet fungerer. Et bilde av et flott hus forteller oss ikke hvordan det er å bo der. Vi har fått vinduer inn i hverandres liv, men vinduet viser bare den delen av rommet kameraet peker mot. Det er nesten komisk å tenke på at dette heller ikke er helt nytt. Før kunne vi vente fjorten dager på et postkort.

Når det endelig kom, sto det kanskje: «Her er det fint. Været er bra. Vi koser oss.» Postkortet var på mange måter datidens sosiale medium. Man skrev sjelden: «Hotellet er elendig, vi har kranglet i tre dager, ungene er sure og jeg angrer på hele ferien.» Man skrev: «Deilig vær. Vi koser oss. Hilsen alle oss.» Også den gangen presenterte vi en versjon av livet vårt for andre. Forskjellen var mengden og hastigheten. Før fikk vi kanskje ett glansbilde fra en fjorten dagers ferie.

I dag kan vi få femti før første feriedag er over. Men femti glansbilder gir ikke nødvendigvis femti ganger større innsikt. Kanskje gir de bare en sterkere forestilling om at vi kjenner hele historien. Det er derfor den gamle uvitenheten på én måte var ærligere. Hvis jeg ikke hadde snakket med deg på tre måneder, visste jeg at jeg ikke kjente hverdagen din.

I dag kan jeg følge deg i tre måneder uten å ha snakket med deg én eneste gang og likevel få følelsen av at jeg vet hva som foregår i livet ditt. Det er en helt annen form for uvitenhet. Den ser ikke ut som uvitenhet. Men parallelt med denne utviklingen skjedde det også noe med selve telefonen. For telefonen var lenge direkte kontakt. Den ringte. Du visste ikke hvem det var. Ville du finne ut av det, måtte du løfte av røret og si «hallo». Da var kontakten allerede etablert. I 1999 fikk jeg Telenors «Se hvem som ringer»-boks.

Nummervisningstjenesten hadde kommet et par år tidligere, men for meg skjedde det noe nytt akkurat da. Den lille boksen med display viste nummeret til den som ringte før jeg svarte. Plutselig kunne jeg velge. Og jeg begynte faktisk å sile. Satt jeg midt i en TV-serie og så nummeret til en person jeg visste gjerne kunne prate i en time, kunne jeg tenke:

Nei, ikke nå. Og så lot jeg telefonen ringe. Det var selvfølgelig praktisk. Men sett i ettertid var det også en interessant liten sosial revolusjon. Før måtte jeg svare for å finne ut hvem som ringte. Nå kunne jeg finne ut hvem som ringte for å bestemme om jeg ville svare. Vi begynte å kunne velge bort den direkte kontakten før den i det hele tatt hadde oppstått. Det som startet med nummervisning, har i dag blitt en selvfølgelig del av livet. Vi ser hvem som ringer. Vi kan avvise samtalen. Vi kan sette telefonen på lydløs. Vi kan sende et standardsvar. Vi kan vente og skrive en melding senere.

Og kanskje er nettopp meldingen et av de største skiftene i hvordan vi kommuniserer med hverandre. For en telefonsamtale foregår på direkten. Når et menneske stiller deg et spørsmål, må du forholde deg til spørsmålet der og da. Du kan selvfølgelig tenke deg om, men den andre personen er der mens du gjør det. Han hører pausen. Hun hører nølingen. Vi hører latteren, irritasjonen, overraskelsen, usikkerheten og tonefallet. Vi kan stille et oppfølgingsspørsmål. Vi kan bli avbrutt. Vi kan misforstå og oppklare misforståelsen ti sekunder senere. En direkte samtale krever noe av oss. En melding gir oss langt større kontroll. Vi kan lese den og vente. Vi kan skrive et svar, slette det og begynne på nytt.

Vi kan bruke tjue minutter på en setning som mottakeren bruker tre sekunder på å lese. Vi kan hoppe over et spørsmål vi ikke ønsker å svare på. Vi kan formulere oss slik vi ønsker å fremstå, i stedet for slik vi reagerte i øyeblikket.

Og vi kan la være å svare. På mange måter kan vi gjemme oss litt bak meldingen. Det trenger ikke være negativt. Skriftlig kommunikasjon kan være fantastisk.

Den kan gi oss tid til å tenke, hindre unødvendige konflikter og gjøre det lettere å si ting vi ellers ville hatt problemer med å uttrykke. Men den forandrer kontakten. For vi kommuniserer ikke lenger nødvendigvis på direkten.

Teknologien har dermed ikke bare gitt oss mer informasjon. Den har gitt oss stadig større kontroll over selve kontakten: hvem vi slipper inn, når vi slipper dem inn, hvordan vi svarer og hvor mye av oss selv vi ønsker å gi i øyeblikket. Det går en interessant historisk linje her. Fra telefonen som ringte uten at vi visste hvem det var. Til «Se hvem som ringer»-boksen. Til SMS. Til Messenger. Til smarttelefonen. Til sosiale medier. Til en verden hvor vi kan være synlige for hundrevis eller tusenvis av mennesker samtidig uten å snakke direkte med ett eneste menneske. Vi har altså fått mer kommunikasjon, men det er ikke sikkert vi har fått tilsvarende mer kontakt.

Vi sender et hjerte. Vi trykker liker. Vi ser en Story. Vi sender en emoji. Vi deler en video. Vi følger. Vi reagerer. Vi er til stede på hverandres skjermer. Men det er ikke nødvendigvis det samme som å være til stede i hverandres liv. Det er derfor ordet «følger» er så interessant. Vi følger hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker. Men hvor mange av dem snakker vi egentlig med?

Vi kan vite at en gammel skolekamerat har fått hund. At en tidligere kollega er på Gran Canaria. At en fetter har pusset opp kjøkkenet. At noen vi jobbet sammen med for femten år siden har begynt å trene. Vi kan vite alt dette uten å ha hatt en eneste samtale med dem på flere år.

Tidligere kunne man miste kontakten med et menneske og dermed også miste informasjonen om livet deres. I dag kan vi miste kontakten, men beholde informasjonen. Det er noe helt nytt. Et menneske kan være både nærværende og fraværende samtidig. Vi ser vedkommende nesten hver dag.

Men vi kjenner kanskje ikke lenger stemmen. Og kanskje er det derfor telefonen fortsatt har noe som ingen Story, statusoppdatering eller melding helt kan erstatte. I en samtale kan vi spørre: «Hvordan har du det egentlig?» Og når svaret kommer, kan vi høre hvordan det blir sagt. Vi kan spørre igjen. «Hva mener du?» «Hva skjedde?» «Hvordan opplevde du det?» Vi kan bli overrasket over svaret. Vi kan få vite noe som aldri ville blitt lagt ut offentlig. Kontakt gir ikke nødvendigvis hele sannheten heller.

Mennesker har alltid skjult ting, også ansikt til ansikt og på telefon. Men kontakt gir oss muligheten til sammenheng. Informasjon gir oss biter. Kontakt kan sette bitene sammen.

Vi skal selvfølgelig ikke romantisere fortiden. Alt var ikke bedre før. Lang avstand kunne bety svært lite kontakt. Venner kunne forsvinne ut av livet. Familier kunne snakke sammen sjelden. En telefonsamtale fra utlandet kunne være en kostbar begivenhet. Teknologien har gitt oss fantastiske muligheter.

Besteforeldre kan se barnebarn på video fra den andre siden av verden. Gamle venner kan finne hverandre igjen etter tretti år. Familier kan holde kontakt på tvers av kontinenter nesten gratis. Jeg ønsker meg ikke tilbake til telefonkø, dyre utenlandssamtaler og postkort som bruker fjorten dager.

Men kanskje hadde vi én ferdighet den gangen som vi trenger å hente fram igjen: Evnen til å leve med at vi ikke vet. For vi har beveget oss mellom to ytterpunkter. Før hadde vi lite informasjon og store tomrom. Nå har vi enorme mengder informasjon og fortsatt store tomrom. Forskjellen er at tomrommene i dag er vanskeligere å oppdage.

De ligger mellom bildene. Mellom meldingene. Mellom oppdateringene. Mellom det vi velger å vise og det vi aldri forteller. Vi har gått fra postkort til pushvarsel. Fra telefonkiosk til smarttelefon. Fra noen fotografier i et album til tusenvis av bilder i skyen.

Fra telefonen man måtte svare på for å finne ut hvem som ringte, til en telefon hvor vi kan sortere kontakten før den begynner. Likevel står vi igjen med det samme grunnleggende menneskelige problemet: Vi vet ikke nødvendigvis hvordan andre mennesker har det.

Før visste vi ikke fordi vi manglet informasjon. I dag vet vi ikke fordi vi lett forveksler informasjon med innsikt. Før visste vi at vi ikke visste. I dag tror vi ofte at vi vet – fordi vi har sett.

Og midt mellom disse to tidene står kanskje den mest gammeldagse teknologien av dem alle fortsatt ganske sterkt: En samtale. Et menneske som spør. Et annet menneske som svarer. På direkten. «Watch out…»: Kanskje jeg ringer…?